Alle er vi såmenn, på hver vår måte. Vi sår det vi er opphav til selv, kanskje ikke så veldig bevisst. Men vi som ønsker å så videre det vi har fått fra Vår Herre, har kanskje og forhåpentligvis en litt høyere bevissthet på nettopp den oppgaven. Men ei heller en såmann med oppdrag fra høyeste hold kan ha håp om å bli særlig vis.
Søndagstanker
1. februar
Såmannsøndag,
Luk. 8, 4-15
«En såmann blir aldrig vis»
Det sa min far alltid når utsiktene til en god eller dårlig avling skiftet fra det ene til det andre gjennom vekstsesongen. Så fort kornet var ute av maskinen var alt ute av hans kontroll. Det ble det det ble.
Vi var heldige og hadde naboer som hverken blandet seg inn, de betvilte hverken evner eller intensjoner, og de lo ikke i skadefryd de gangene det kunne gått bedre.
Så heldige var ikke de som hadde jorder som omkranset grusveien mot kirken, der 17. mai-toget hvert år skred gjennom, med saktegående kritikk av spiringen og prosessen forut fra feststemte, marsjerende yrkesfeller med sine meningers mot. Ett år ble en gjentagende vekstløs stripe over hele jordet formålet for både latter og undring i så måte, mens såmannen ikke forsto hva som hadde skjedd.
Riktignok hadde en sålabb på maskinen gått i stykker, men han hadde på bønders vis sett hastig rundt seg i vognskjulet, og fikset problemet raskt og effektivt med å sette på en rørstump i stedet.
En inspeksjon 18. mai avslørte at det satt en treplugg i andre enden av røret.
Alle er vi såmenn, på hver vår måte. Vi sår det vi er opphav til selv, kanskje ikke så veldig bevisst. Men vi som ønsker å så videre det vi har fått fra Vår Herre, har kanskje og forhåpentligvis en litt høyere bevissthet på nettopp den oppgaven. Men ei heller en såmann med oppdrag fra høyeste hold kan ha håp om å bli særlig vis.
I en verden med mindre varme og tiltagende harde fronter virker det viktigere enn noen gang å så inn budskapet om varme, kjærlighet og en evighet der alt det vonde og håpløse er borte og glemt. Mange av oss føler således at det blir stadig viktigere å lykkes i såmannsgjerningen. Fallhøyden blir større, og tiden kortere.
Vi sår hele tiden. Med det vi sier, og med det vi gjør. Men også, og ikke minst, med det vi ikke sier og ikke gjør. Når ord og gjerninger er sluppet løs, har vi ingen kontroll over hvor eller hvordan de lander. Og ikke om jordsmonnet de lander i er rustet til å ta i mot og oppfatte det slik det var ment.
Av og til havner våre såkorn feil. Av og til blir de tatt av vinden. Og ofte kan både næringsforhold og varme utvikle seg etter at kornet er i jorden, slik at resultatet blir et helt annet enn vi hadde ønsket. En såmann blir aldri vis. Men det er nesten ingen grenser for hvor frustrert og motløs han kan bli over resultatet av egen innsats.
Oppgaven er både stor og viktig. Men heldigvis har oppdragsgiveren lovet å backe opp sitt mannskap, så lenge vi gjør jobben vår. Ber vi Ham om å velsigne kornene vi sår, vil han overta i samme øyeblikk som vi slipper dem ut av hendene. Frykten for å mislykkes trenger altså ikke hindre oss i å ta fatt på oppgaven.
Han gjør resten, så lenge vi etter fattig evne gjør det lille vi kan: Forsøker å tilpasse kornet etter jordsmonnet, slik vi bedømmer det. Og sjekker så det ikke sitter en treplugg i røret.
Tore Robert Klerud